Etter en vanlig rutinekontroll med celleprøve får jeg beskjed av legen min at jeg har celleforandringer. Det blir tatt en biopsi, og i januar 2018 blir jeg fortalt at jeg har livmorhalskreft. 44 år gammel og mor til fire barn. Nå får jeg, og hele familien livet snudd opp ned. Den yngstesønnen vår er på denne tiden 9 år, og beskjeden er tøff for oss alle sammen. Ganske raskt får jeg beskjed om at jeg ikke har noen spredning, og etter en omfattende operasjon i mars 2018, er jeg kreftfri. Vi puster lettet ut og livet fortsetter nesten som normalt, med kontroller hver tredje måned.
På slutten av 2018 føler jeg meg mer sliten enn vanlig, og nærmere jul blir jeg innlagt på Haukeland sykehus, fordi de mistenker at jeg haren blodpropp i beinet. Jeg gjennomgår mange undersøkelser, og i mars 2019 kommer beskjeden, kreften er tilbake. Nå har den spredt seg til bekkenet, leveren, bukhinnen og rundt urinlederne. Det er en stor nedtur for meg og hele familien min.
Jeg kommer raskt i gang med cellegiftbehandling, og får en kombinasjon av Cisplatin og Taxol. Etter tre kurer viser evalueringen stort sett stabil sykdom, med litt tumorvekst på bukhinnen. Vi blir enig om å fortsette den samme behandlingen, og jeg får enda tre cellegiftkurer. Jeg spør på sykehuset om det finnes noen annen behandling som kan hjelpe, og får beskjed om at det er det, men den kan jeg bare få privat. De siste cellegiftkurene blir derfor gitt i kombinasjon med Avastin. Formen min er ikke god under denne tiden, jeg føler meg helt tom etter hver cellegift, og jeg opplever en del andre fysiske plager.
De seks cellegiftkurene jeg har fått, har ikke den effekten vi håper på og igjen vokser kreften. Parallelt med at jeg starter opp med en ny type cellegift, Gemcitabin, på Haukeland sykehus, tar jeg en gentest av min tumor privat. Både jeg og min familie ønsker å prøve alt, og gentesten kan gi oss svar på om det finnes andre behandlinger som kan fungere for meg. Gentesten viser at immunterapi kan ha effekt på min kreft, men det er langt i fra sikkert.
Jeg har bursdag den 10. oktober, og fyller 46 år. Livet er tøft nå, behandlingen jeg fått hittil virker ikke og jeg er redd. Denne dagen forteller eldste sønnen min at jeg skal bli farmor i juni neste år. Det er en fantastisk hyggelig nyhet og selvfølgelig blir jeg glad. Men samtidig tør jeg ikke å glede meg, livet er så usikkert akkurat nå.
På dette tidspunktet ser jeg et tv-innslag med onkolog Marius Normann og jeg tenker at han ønsker jeg å få kontakt med. Vi kontakter Kreftklinikken AS i Oslo og blir satt opp til en samtale. Jeg og mannen min får informasjon om at immunterapi kan virke, men at det også er en mulighet for at den ikke ville ha effekt på min sykdom. Jeg tør ikke å håpe så mye, det har vært så mange nedturer den siste tiden. Men jeg vil prøve, det er viktig for meg og min familie å gjøre alt vi kan. Jeg har jobbet som helsesekretær på et legesenter i 20 år og har aldri hatt noen høy inntekt, men nå setter vi oss ned og ser på hvilke økonomiske alternativer vi har. Vi er heldig og kan med hjelp av familien sette av nok penger til behandling med immunterapi.
Den 24. oktober 2019 får jeg min første dose med immunterapi av typen Pembrolizumab ved Kreftklinikken AS. Samtidig mottar jeg strålebehandling på Haukeland sykehus. Jeg er sliten og orker nesten ikke å gå opp trappen hjemme i huset. Etter noen dager hjemme får jeg store magesmerter og blir lagt inn på Haukeland sykehus. Det viser seg at jeg har fått tarmslyng og jeg gjennomgår en ny operasjon. Min neste dose med immunterapi blir derfor utsatt, men i begynnelsen av desember er jeg tilbake på Kreftklinikken i Oslo og får behandling. Det er godt å komme på Kreftklinikken, jeg blir alltid møtt med en klem, et smil og god tid til samtaler. Det betyr så mye for meg.
Mine blodverdier blir nå bedre og bedre, og jeg merker at jeg orker mer. Det eneste som plager meg nå er hetetokter og at jeg fryser. Jeger redd det er kreften som vokser, men Marius Normann virker positiv. Han sier at vi må vente på CT-svaret, men jeg ser at han har et håp om at immunterapien virker. Jeg tør fortsatt ikke håpe.
Etter fire doser med immunterapi gjennomfører jeg en CT-undersøkelse i Bergen. Jeg er veldig spent den dagen jeg skal få svar. Legen forteller meg at immunterapien ser ut å ha god effekt. Noen svulster er helt borte og andre er mye mindre. Vi gråter av glede og kan nesten ikke tro det er sant. Behandlingen med immunterapi virker.
Nå begynner kampen for å få overført behandlingsansvaret til Haukeland sykehus. Jeg trives godt på Kreftklinikken i Oslo, men behandlingen er kostbar. Marius Normann veileder oss når vi ikke helt vet hvordan vil skal forholde oss videre. Han gir oss et skriv der han anbefaler at behandlingen skal fortsette ved Haukeland sykehus. På Haukeland får jeg beskjed at jeg selv må søke fagdirektøren på sykehuset om å få videre behandling i det offentlige helsevesenet. Søknaden blir så sendt videre til Ekspertpanelet, som uttaler seg positivt. Til slutt blir søknaden godkjent og min behandling med immunterapi vil jeg i fremtiden få i Bergen uten å måtte betale for den.
De siste årene har vært en berg-og-dal-bane av følelser. Jeg har selv lett etter hva som finnes av behandling når den tradisjonelle cellegiften ikke har virket. Dette gjorde at jeg kontaktet Kreftklinikken for en vurdering, og fikk ta i bruk en behandling sykehuset ikke kunne gi. For meg er det viktig å få lov å prøve alle muligheter. Jeg vet at sykdomsbildet fortsatt kan endre seg, men jeg vet også at noen har effekt av immunterapi i veldig lang tid. Akkurat nå er jeg i fin form og nyter av å gå lange turer på fjellet. Jeg senker skuldrene og tør nå å glede meg til sommeren, og til å bli farmor.
Takk for meg. Klem fra Hanne